De andre ser på meg og ler hjertelig. Og selv er jeg en blanding av skuffelse, flauhet og røde pigmenter. ”Kommer det ikke en ordentlig kurér?”, spør jeg igjen. Evy Skjoldal og flere andre forskere fra Universitetet i Bergen rister på hodet mens lattersalvene triller over bykaia i Longyearbyen. Her har jeg gått rundt og trippet på RV Lance hele dagen i åndeløs spenning på å få møte den mikrobielle kuréren. For mitt indre blikk så jeg for meg en agent i sort dress, med pilotbriller og sølvfarget stresskoffert. Han skulle hoppe ut av flyet fra Oslo, hive seg inn i en ventende bil og skrense inn på kaiområdet foran oss. Deretter skulle han åpne kofferten med tørris, ikle seg hvite silkehansker og sirlig putte våre verdifulle polare mikrober i den betryggende kulden. Han ville så lukke kofferten med et profesjonelt knepp, forsegle den dyrebare lasten og strene målbevisst tilbake til sin kurérbil. Jeg sukket henrykt over mine mentale bilder – og den fine fortellingen den rommet. Nå får jeg altså vite at denne kuréren bare er en pappeske med tørris. Levert av en betjent fra Jetpack. Kledd i selvlysende gul kjeledress. Jeg er skuffet. Jeg er flau. Jeg må tilslutt gi etter og ler sammen med de andre. Av meg selv.
Oppgaven pappesken med tørris skal fylle, er uansett like
viktig. Å frakte de verdifulle prøvene med polare mikrober vel hjem til
laboratoriet i Bergen. MicroPolar har investert mange hundre tusen kroner i
toktdøgn. Forskerne har investert uendelige timer i kanossagang mellom
måleinstrumenter og køyer. Balanseorganer har investert sine respektive
likevekter i nitidig konsentrasjon gjennom stormfulle bølgehøyder. Alt for å
øke vår kunnskap om havets mikrobielle grunnmur. Disse prøvene er
uerstattelige.
Prøver av polare mikrober er tilsatt ulike kjemikalier basert
på hvilke analyser de skal gjennom. Vi kaller det å fiksere. Ved hjelp av
kjemikalier fryser vi karakteristikker. Ved hjelp av kjemikalier fryser vi
prosesser. Ved hjelp av kjemikalier fryser vi mikrobenes hemmeligheter. Og
fikserte mikrober liker det kaldt. De mest varmekjære prøvene finner
kjøleskapet behagelig. Andre synes vanlige frysebokser med temperaturer på
minus 20 grader er optimalt. De mest ømfintlige krever først et bad i flytende
nitrogen, før de overføres til såkalte biofrysere på 80 kalde grader. Og der
jeg står og ser på at Evy legger ulike bokser og esker med prøver av våre
polare mikrober i tørrisen, må jeg igjen le. Ikke av meg selv. Denne gangen ler
jeg fordi jeg ser for meg at mikrobene nå får en polar spabehandling! Omgitt av
kjølende tørris nyter prøvene kulden deres mikrobielle passasjerer foretrakk
når de svevet rundt i Polhavet!
Ikke
alle polare livsformer liker det kaldt. Polarforskerne i MicroPolar nøt en
spabehandling i andre enden av gradestokken kvelden før. Mens RV Lance mykt
seilte inn Isfjorden på silkeføre, fyrte mannskapet opp i stampen under
helikopterdekket. En romslig stamp i blått metall. Fylt med oppvarmet vann fra Arktis.
Og mens landskapet langsomt trådte fram langs skutesidene, satt vi der. Side om
side. Varme og tilfredse så vi hvite fjell skille lag med blått hav. Varme av
sjøvann. Tilfredse av tanken på hva vi hadde oppnådd. At vi i kjøleskap,
frysere og biofrysere hadde vi mikrobielle hemmeligheter på boks. At ørsmå
prøverør kledd med hvitt rim vugget i lasterommet i et blått forskningsskip. At
polare mikrober av uerstattelig verdi snart skulle legges i tørris og fraktes
langt og lengre enn langt for å gi oss mer kunnskap om det store i det lille. Varme
og tilfredse satt vi der. 18 vinterhvite forskere fra MicroPolar i et havblått
polarspa. Some like it hot. Mikrobene vi
forsker på derimot; de foretrekker kulde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar