Ekko fra dypet

”Kjempefint, Maria!”, roper jeg entusiastisk gjennom lasterommet i dypet av RV Lance. Ekkoet av stemmen min kastes fram og tilbake mellom veggene i det provisoriske laboratoriet. Jeg dirigerer Maria Lund Paulsen hit og dit. Hun er Ph. D. –student ved Universitetet i Bergen og gjør sitt doktorgradsarbeid innenfor de mikroskopiske rammene av MicroPolar. Vanligvis er hennes hovedfokus mikrobenes liv i de kalde vannmassene i Arktis. I dag er også Maria selv under lupen. Jeg har rigget opp kameraer på ulike steder. Slik kan jeg dokumentere Marias forskning fra flere vinkler. Maria beveger seg i et fast mønster mellom temperaturkontrollerte skap med prøver og arbeidsstasjonen der hun overfører mindre vannmengder til ulike analyser. Og jeg fanger ekkoet av arbeidet hennes på film.  

Maria og de andre forskerne i MicroPolar fanger og analyserer også ekko;  mikrobielle ekko fra dypet. Når prøveflaskene løses ut og fanger en vannprøve fra de kalde vannmassene, får vi gjennom målinger og analyser et bilde av situasjonen her og nå. På mange måter er disse resultatene et ekko av prosesser som har pågått i tiden før RV Lance stilte seg i posisjon over vannmassene vi undersøker. Tallene forteller oss ikke hvordan situasjonen vi ser ble som det ble – eller hvem som gjorde hva da situasjonen oppstod. I MicroPolar vil vi vite mer om hvordan mikrobene påvirker det marine økosystemet, de store kretsløpene og klimaet – og visa versa. Derfor forsøker vi å lirke ut mer informasjon enn ekkoene  kan gi oss. Vi lirker og vi lurer. Vi lurer og lirker. Gjennom fargestoffer og radioaktive isotoper. Gjennom størrelsesfraksjoneringer og fortynninger. Gjennom eksperimenter og inkubasjoner.

Og akkurat nå lirker og lurer Maria ut informasjon av polare mikrober i et provisorisk laboratorium i dypet av RV Lance. Et larmende laboratorium hvor temperaturkontrollerte skap fylt med hemmelighetsfulle mikrober er sikret til vegg og gulv med lastestropper. Her har Maria og medstudent Bernadette Pree skilt ut ulike størrelsesgrupper av mikrober. Bakterier og andre mikrober som spiser bakterier – og hverandre. De utvalgte mikrobene utsettes for forskjellige inkuberinger, der man kan kontrollere rammer som temperatur, tilgang på mat og risikoen for å bli spist av andre mikrober. De utsettes for fortynninger, der kunnskap om hvem som spiser hvem (og hvor ofte) forsterkes gjennom antallet av ulike mikrober som får være med på leken. Og Maria og Bernadette følger nøye med på hemmelighetene de utvalgte mikrobene avslører. Med tålmodighet og pipetter henter de ut små prøver fra større flasker med jevne mellomrom. De teller og måler, noterer og dokumenter. Slik lirker de ut mikrobielle hemmeligheter om hvorfor ekkoet vi hentet fra dypet var som det var. 

”Synes du dette ser greit ut?”, spør jeg Maria og viser henne et fargerikt ekko av henne selv i action. Jeg har lastet over bildet av en smilende Maria med prøveflasker fra GoPro’en til iPhonen. Før det blodferske bildet med beskrivende tekst fyker ut i sosiale medier. Sånn sørger vi for at dere ikke bare hører våre fortellinger fra nord som forsinkede ekko i vitenskapelige tidsskrifter. Lenge etter at RV Lance igjen ligger fortøyd ved kai. Lenge etter at vi forskere har reist hjem til Bergen, Hamburg og Banjul sur Mér. Lenge etter at møtene mellom mikrober og mennesker på dette toktet faktisk fant sted. Gjennom sosiale medier kan de som har lyst være med oss på reisen her og nå!