Det finstemte maskineriet

”Wow!”, sier jeg. Mens jeg stirrer fascinert på et vitenskapelig instrument der ledninger, slanger og tannhjul danner et sammensurium av farger og teknikk. Det fargerike apparaturet er som hentet ut av en tegneserie, og jeg venter halvveis på at selveste Professor Baltazar skal komme strenende inn for å ta evighetsmaskinen i bruk.

Stemmen som svarer på mitt fascinerte utbrudd, tilhører imidlertid kjemisk oseanograf  Richard Bellerby fra NIVA. ”Dette instrumentet kalles en VINDTA og den måler alkalinitet i sjøvann”, forklarer Richard mens han peker på beholdere og koblinger. ”VINDTA’en analyserer sjøvannets kjemiske struktur og gir oss informasjon om hvor stor økning i CO₂ havet her kan tåle”, fortsetter han. ”Siden mer CO₂ i havet resulterer i lavere pH, er dette en måte å få mer kunnskap om hvor godt rustet arktiske havområder er til å stå i mot det vi kaller havforsuring”, avslutter Richard.

Målingene Richard og Emanuele Roberto Reggiani fra NIVA gjør ved hjelp av VINDTA’en, gir viktig kunnskap om vannmassene mikrobene lever i. De tar prøver fra de samme dypene som resten av forskerteamet på RV Lance, slik at vi får et bredt bilde av sammenhengen mellom vannmasser og mikrobene. Forskerne på MicroPolar jobber tett sammen både på toktet og etter hjemkomst. Hva de måler når og når de måler hva, er ikke tilfeldig. Det hele er planlagt og satt i system. Det er et gjennomtenkt kunnskapsmaskineri. Og akkurat nå skal dette maskineriet sveises så godt sammen som mulig. RV Lance har passert 80°N og tiden er inne for en teststasjon. Forskningsskipet legger seg på været før vinsjer, utstyr og forskere settes i sving. Utstyr, prosedyrer og rutiner skal testes og finstemmes før vi når den første mulige hovedstasjonen i morgen. Tiden er inne for den første nærkontakten mellom mennesker og mikrober.

Richard går tilbake til CTD-rommet, der de første vannprøvene snart kommer opp fra dypet. Jeg blir stående igjen i mine egne tanker. Det er umulig å ta blikket fra VINDTA’en. Bestående av små og store deler med ledninger og slanger mellom, er den som et bilde på det marine økosystemet. En evighetsmaskin der alt henger sammen med alt. Et finstemt maskineri der små og store organismer er sammenkoblet i næringskjeder. Og der næringskjedene knyttes sammen i økosystemets næringsnett. Innenfor en ramme satt av vannmasser og årstider.

I MicroPolar vil vi hente inn grunnleggende kunnskap om de mikroskopiske tannhjulene i maskineriet her på toppen av verden. Da må vi vite mer om både vannmasser og mikrober. Vi må vite mer om hvilke mikrober som finnes her og hva de gjør. Vi må vite hva de sysler med i polarmørket og under midtnattsolen. Vi må vite mer om de samme mikrobene trives og utfører samme jobb i vannmasser med ulike temperatur, saltholdighet og næringsinnhold. Først når vi har denne kunnskapen på plass, kan vi få en forståelse for hvordan globale klimaendringer vil påvirke mikrobene og oppgavene de utfører i det marine økosystemet. Denne finstemte evighetsmaskinen der alt henger sammen med alt.  Og hvor mye avhenger av mikroskopiske tannhjul som øyet ikke kan se.

”Vannprøvene er oppe!”, ropes det begeistret fra CTD-rommet. Jeg klarer omsider å ta øynene fra Professor Baltazars apparatur. Spent setter jeg støvlene i fart og kan snart se rosetten med vannflasker. Mørke flasker kledt med dråper av iskaldt sjøvann. Mørke flasker fylt med mange liter iskaldt sjøvann. Mørke flasker fullastet med mikroskopiske tannhjul fra det marine maskineriet. Richard tapper de første vannprøvene til VINDTA’en. Snart vil dette vannet risle, sildre og boble gjennom fargerike beholdere og koblinger. Slik vil ett finstemt maskineri gi oss mer kunnskap om et annet. Om en evighetsmaskin av en helt annen dimensjon. Det marine økosystemet.