82 shades of blue

Det har vært en ubeskrivelig vakker dag i Lofoten. Vestfjorden som brer seg som et blått silkestykke mellom skarpe fjell. Våryre solstråler som gradvis dimmes ned til mykt, blått kveldsmørke. Og jeg, jeg suser på skarpe meier gjennom alt dette blå. Jeg sparker først med én fot, snart den andre. Vekslingen går av seg selv, mens jeg studerer et imponerende blått fargespekter. Fra horisonten til taket av himmelen. Jeg klarer ikke å se hvor én nyanse slutter og en annen tar til. Det er som selve skillet mellom himmel og hav er visket ut. Tenker jeg. Og fabler om at jeg suser gjennom iskaldt sjøvann fylt med mikroskopiske hemmeligheter. Sparken jeg har mønstret på, følger veidekkets topografi. En ujevnhet her, en fordypning der. Jeg beveger meg opp, ned, hit, dit. Lukker jeg øyene et lite øyeblikk, føles det nesten som å være om bord på et skip. Sånn seiler jeg gjennom den blå ettermiddagen og kan igjen kjenne den velkjente duvingen i kroppen.

Da jeg forlot RV Lance for syv dager siden, tok jeg Polhavet med meg. I flere dager etter landgang, hadde jeg sjøgang i kroppen. Landkrabben måtte vendes til å få fast grunn under føttene igjen. Tenke seg til! De første dagene var bølgehøyden på rundt fire meter. Jeg gikk med bred beinstilling for å holde balansen over duvende gulv og gater. Forsøkte jeg å legge meg ned og lukke øynene, snurret hele universet rundt som en blå karusell. Jeg kjente seng og kropp stupe ned i bølgedaler, for så å krenge fra side til side av voldsomme dønninger. Med øynene fortsatt lukket, kunne jeg gjenkjenne dansen mellom RV Lances stålskrog og selve Polhavet. En dans som gjentok seg bølge for bølge, minutt for minutt. Slik fortsatte mitt forvirrede balanseorgan en blå dans i dagevis etter at mitt arktiske eventyr var over. For denne gang. I høyeste grad ubehagelig, men samtidig en slags forlengelse av opplevelsen. Men alt har sin tid og sin ende. Gradvis roet balanseorganet seg og jeg fant igjen mitt indre havblikk. Hverdagen fant sin plass.

 Nå duver jeg igjen i en blå vinterverden. Jeg kjenner kulden mot ansiktet, snøen under føttene, smilet i munnvikene. Myser jeg litt med øynene, ligner havskapet framfor meg på selve Polhavet. Jeg kan nesten skimte isdekt sjøvann med isbjørn på overflaten – og polare mikrober i vannmassene under. Jeg kan nesten lukte den sjeldne (og uovertrufne) kombinasjonen av stuertens lunsj og motorens dieselforbruk. Jeg kan nesten høre ekkoet fra dypet av RV Lance, vannmassene, økosystemets fundament. Jeg er der nesten! Sparken støter mot fast grunn. Jeg støter mot moloen i Kabelvåg og virkeligheten. Grus frigitt fra snøen av sol og vårlige breddegrader. Jeg var der. Nesten. Med vottene på sparken og den blå timen over Vestfjorden midt i mot, kjenner jeg på savnet. Jeg vil tilbake. Tilbake til det arktiske eventyret. Tilbake til mikrobenes hemmeligheter. Tilbake til Polhavet.

Jeg blir stående i det blå en stund. Blikket og hjertet søker ut mot havet og horisonten. Mot hemmelighetene jeg vet havet fortsatt rommer. Mot eventyrene som fortsatt venter. Og da skjer det. Stående helt stille, på en molo av stein i Lofoten, kjenner jeg det. Det duver. Ikke i mitt indre øre, ikke som produkt av sparkens ferd over snøkledt underlag. Det duver. Polhavet duver fortsatt. Sakte. Fra bred til bred. I en engstelig landkrabbes blå hjerte. Glemt er stormhav og skrekkslagne timer i fosterstilling. Der og da vet jeg det. Det står blått på blått. Mellom horisonten og taket av himmelen. I det utviskede skillet mellom hav og himmel. Jeg kommer til å dra tilbake. Sånn er det bare. Det gir absolutt ingen mening. Men slik er det med ekte kjærlighet. Denne landkrabben må vende tilbake til Polhavet. Snart!

Some like it hot

De andre ser på meg og ler hjertelig. Og selv er jeg en blanding av skuffelse, flauhet og røde pigmenter. ”Kommer det ikke en ordentlig kurér?”, spør jeg igjen. Evy Skjoldal og flere andre forskere fra Universitetet i Bergen rister på hodet mens lattersalvene triller over bykaia i Longyearbyen. Her har jeg gått rundt og trippet på RV Lance hele dagen i åndeløs spenning på å få møte den mikrobielle kuréren. For mitt indre blikk så jeg for meg en agent i sort dress, med pilotbriller og sølvfarget stresskoffert. Han skulle hoppe ut av flyet fra Oslo, hive seg inn i en ventende bil og skrense inn på kaiområdet foran oss. Deretter skulle han åpne kofferten med tørris, ikle seg hvite silkehansker og sirlig putte våre verdifulle polare mikrober i den betryggende kulden. Han ville så lukke kofferten med et profesjonelt knepp, forsegle den dyrebare lasten og strene målbevisst tilbake til sin kurérbil. Jeg sukket henrykt over mine mentale bilder – og den fine fortellingen den rommet. Nå får jeg altså vite at denne kuréren bare er en pappeske med tørris. Levert av en betjent fra Jetpack. Kledd i selvlysende gul kjeledress. Jeg er skuffet. Jeg er flau. Jeg må tilslutt gi etter og ler sammen med de andre. Av meg selv.

Oppgaven pappesken med tørris skal fylle, er uansett like viktig. Å frakte de verdifulle prøvene med polare mikrober vel hjem til laboratoriet i Bergen. MicroPolar har investert mange hundre tusen kroner i toktdøgn. Forskerne har investert uendelige timer i kanossagang mellom måleinstrumenter og køyer. Balanseorganer har investert sine respektive likevekter i nitidig konsentrasjon gjennom stormfulle bølgehøyder. Alt for å øke vår kunnskap om havets mikrobielle grunnmur. Disse prøvene er uerstattelige.

Prøver av polare mikrober er tilsatt ulike kjemikalier basert på hvilke analyser de skal gjennom. Vi kaller det å fiksere. Ved hjelp av kjemikalier fryser vi karakteristikker. Ved hjelp av kjemikalier fryser vi prosesser. Ved hjelp av kjemikalier fryser vi mikrobenes hemmeligheter. Og fikserte mikrober liker det kaldt. De mest varmekjære prøvene finner kjøleskapet behagelig. Andre synes vanlige frysebokser med temperaturer på minus 20 grader er optimalt. De mest ømfintlige krever først et bad i flytende nitrogen, før de overføres til såkalte biofrysere på 80 kalde grader. Og der jeg står og ser på at Evy legger ulike bokser og esker med prøver av våre polare mikrober i tørrisen, må jeg igjen le. Ikke av meg selv. Denne gangen ler jeg fordi jeg ser for meg at mikrobene nå får en polar spabehandling! Omgitt av kjølende tørris nyter prøvene kulden deres mikrobielle passasjerer foretrakk når de svevet rundt i Polhavet!

            Ikke alle polare livsformer liker det kaldt. Polarforskerne i MicroPolar nøt en spabehandling i andre enden av gradestokken kvelden før. Mens RV Lance mykt seilte inn Isfjorden på silkeføre, fyrte mannskapet opp i stampen under helikopterdekket. En romslig stamp i blått metall. Fylt med oppvarmet vann fra Arktis. Og mens landskapet langsomt trådte fram langs skutesidene, satt vi der. Side om side. Varme og tilfredse så vi hvite fjell skille lag med blått hav. Varme av sjøvann. Tilfredse av tanken på hva vi hadde oppnådd. At vi i kjøleskap, frysere og biofrysere hadde vi mikrobielle hemmeligheter på boks. At ørsmå prøverør kledd med hvitt rim vugget i lasterommet i et blått forskningsskip. At polare mikrober av uerstattelig verdi snart skulle legges i tørris og fraktes langt og lengre enn langt for å gi oss mer kunnskap om det store i det lille. Varme og tilfredse satt vi der. 18 vinterhvite forskere fra MicroPolar i et havblått polarspa. Some like it hot. Mikrobene vi forsker på derimot; de foretrekker kulde.

 

Ekko fra dypet

”Kjempefint, Maria!”, roper jeg entusiastisk gjennom lasterommet i dypet av RV Lance. Ekkoet av stemmen min kastes fram og tilbake mellom veggene i det provisoriske laboratoriet. Jeg dirigerer Maria Lund Paulsen hit og dit. Hun er Ph. D. –student ved Universitetet i Bergen og gjør sitt doktorgradsarbeid innenfor de mikroskopiske rammene av MicroPolar. Vanligvis er hennes hovedfokus mikrobenes liv i de kalde vannmassene i Arktis. I dag er også Maria selv under lupen. Jeg har rigget opp kameraer på ulike steder. Slik kan jeg dokumentere Marias forskning fra flere vinkler. Maria beveger seg i et fast mønster mellom temperaturkontrollerte skap med prøver og arbeidsstasjonen der hun overfører mindre vannmengder til ulike analyser. Og jeg fanger ekkoet av arbeidet hennes på film.  

Maria og de andre forskerne i MicroPolar fanger og analyserer også ekko;  mikrobielle ekko fra dypet. Når prøveflaskene løses ut og fanger en vannprøve fra de kalde vannmassene, får vi gjennom målinger og analyser et bilde av situasjonen her og nå. På mange måter er disse resultatene et ekko av prosesser som har pågått i tiden før RV Lance stilte seg i posisjon over vannmassene vi undersøker. Tallene forteller oss ikke hvordan situasjonen vi ser ble som det ble – eller hvem som gjorde hva da situasjonen oppstod. I MicroPolar vil vi vite mer om hvordan mikrobene påvirker det marine økosystemet, de store kretsløpene og klimaet – og visa versa. Derfor forsøker vi å lirke ut mer informasjon enn ekkoene  kan gi oss. Vi lirker og vi lurer. Vi lurer og lirker. Gjennom fargestoffer og radioaktive isotoper. Gjennom størrelsesfraksjoneringer og fortynninger. Gjennom eksperimenter og inkubasjoner.

Og akkurat nå lirker og lurer Maria ut informasjon av polare mikrober i et provisorisk laboratorium i dypet av RV Lance. Et larmende laboratorium hvor temperaturkontrollerte skap fylt med hemmelighetsfulle mikrober er sikret til vegg og gulv med lastestropper. Her har Maria og medstudent Bernadette Pree skilt ut ulike størrelsesgrupper av mikrober. Bakterier og andre mikrober som spiser bakterier – og hverandre. De utvalgte mikrobene utsettes for forskjellige inkuberinger, der man kan kontrollere rammer som temperatur, tilgang på mat og risikoen for å bli spist av andre mikrober. De utsettes for fortynninger, der kunnskap om hvem som spiser hvem (og hvor ofte) forsterkes gjennom antallet av ulike mikrober som får være med på leken. Og Maria og Bernadette følger nøye med på hemmelighetene de utvalgte mikrobene avslører. Med tålmodighet og pipetter henter de ut små prøver fra større flasker med jevne mellomrom. De teller og måler, noterer og dokumenter. Slik lirker de ut mikrobielle hemmeligheter om hvorfor ekkoet vi hentet fra dypet var som det var. 

”Synes du dette ser greit ut?”, spør jeg Maria og viser henne et fargerikt ekko av henne selv i action. Jeg har lastet over bildet av en smilende Maria med prøveflasker fra GoPro’en til iPhonen. Før det blodferske bildet med beskrivende tekst fyker ut i sosiale medier. Sånn sørger vi for at dere ikke bare hører våre fortellinger fra nord som forsinkede ekko i vitenskapelige tidsskrifter. Lenge etter at RV Lance igjen ligger fortøyd ved kai. Lenge etter at vi forskere har reist hjem til Bergen, Hamburg og Banjul sur Mér. Lenge etter at møtene mellom mikrober og mennesker på dette toktet faktisk fant sted. Gjennom sosiale medier kan de som har lyst være med oss på reisen her og nå!

En marin pyramide bygget på mikrober!

”Og her ser vi de ulike feltarbeidene og eksperimentene vi skal utføre i løpet av MicroPolar”, sier prosjektleder Gunnar Bratbak fra Universitetet i Bergen, og fortsetter; ”I løpet av 2014 og 2015 skal vi i gjennom flere sesonger hente inn data fra vannmassene nord for Svalbard, i Billefjorden og i Young Sound på Grønland”. Gunnar forklarer videre hvordan mindre eksperimenter som utføres under toktene skal sys sammen av et større eksperiment som skal settes opp og gjennomføres i Ny-Ålesund sommeren 2015.

Jeg ser på den fargerike tabellen som til sammen utgjør ryggraden i prosjektet. Ruter fylt med datoer, skip og navn på geografiske områder. Ruter som skal gi ny kunnskap om mikrobene langt mot nord. Ruter som hver og en utgjør brikker i puslespillet. Gjennom disse rutene skal mennesker og mikrober møtes. Og de første møtene er allerede i boks. Under toktet som ble gjennomført i januar og på denne turen med RV Lance, har vi allerede oppnådd nærkontakt av tredje grad. Nærkontakt mellom polare mikrober og forskerne i MicroPolar.

Det er ikke noe nytt å feste møter mellom polare organismer og mennesker i tekst og til foto og film. Ikonarter som isbjørn, hvalross og sel er alle vakre representanter for det marine økosystemet på toppen av verden. De gir menneskene som møter dem en forståelse av det røffe ,og samtidig sårbare, miljøet som eksisterer på den smale linjen mellom kalde vannmasser og flater av is. Slik gjør ikonartene en viktig jobb med å sette fokus på hvordan klimaendringer og forurensing kan påvirke og endre naturen i Arktis. De største endringene vil imidlertid ikke komme av hvordan pelskledte ikonarter håndterer reduksjon i isdekke og jaktområder, selv om slike konsekvenser er alvorlige nok i seg selv. Grunnmuren i det marine økosystemet bygges nemlig ikke av isbjørner, hvalrosser eller sel, men av bittesmå, usynlige mikrober.

            Se for deg en pyramide. Der antallet blokker blir færre for hvert nivå du beveger deg oppover. Slik kan man også se for seg det marine økosystemet. Det første nivået – selve fundamentet i pyramiden - består av et stort antall mikrober. Her finner vi mikroskopiske planter som kan sanke karbon ved bruk av sollys, vann og karbondioksid, med oksygen som et viktig biprodukt. Her finner vi bakterier som samlet sett utgjør den største biomassen i havet (hvaler og fisk kan bare gå å legge seg…). Her finner vi virus som er den mest tallrike gruppen i havet; legger du alle virusene i havet etter hverandre, vil denne linjen av virus rekke seks galakser ut fra jorden! Og på dette mikrobielle fundamentet i pyramiden, legges andre blokker og nivåer til. På nivå nummer to, finner vi små krepsdyr, fiskelarver og annet dyreplankton som spiser av det mikrobielle nivået. Nivå nummer tre består av fisk som er tilpasset å spise dyreplankton og fiskelarver, mens vi finner marine pattedyr på nivå fire. Og helt på toppen av pyramiden, finner vi oss selv: mennesket. Når mikrober og mennesker møtes, er det altså et møte mellom fundamentet og toppen i det marine økosystemet.  Det ene nivået er her grunnleggende avhengig av det andre for å kunne eksistere. Og da er det ikke det mikrobielle fundamentet jeg snakker om.

Se igjen for deg en pyramide. Hva skjer med resten av pyramiden hvis du fjerner blokken på toppen? Forsvinnende lite. I motsetning til hva som skjer hvis du fjerner det nederste nivået. Selve fundamentet. Da vil hele pyramiden falle i grus.

Polare kontraster

Man får ofte inntrykk av at mennesker som ferdes i polare strøk først og fremst er barske og uredde. Men å være forsker i polare områder handler mye om evnen til å snu om på planer. Du må ha alternative planer klare. Eller: som regel må du faktisk legge de alternative planene der og da. Og nå er altså tiden inne for å legge en plan B for vårt MicroPolare tokt. Årsaken til dette er at helsetilstanden til et sentralt medlem i utstyrsparken ikke er helt god; CTD’en er ute av drift. CTD’en som gir oss informasjon og data om hvilke vannmasser vi har under oss. CTD’en som får prøvetakingsflasker til å ta vannprøver på de dypene vi trenger prøver fra. For en team med marine kjemikere, biologer og økologer, er dette helt krise. Ikke får vi informasjon om vannmassene og ikke får vi prøver fra de dypene vi har plukket ut på forhånd. Når man så befinner seg uendelige nautiske mil fra nærmeste reserve-CTD, er tiden kommet for alternative planer.

”Det vi har av utstyr, er altså en liten CTD, én stor prøvetakingsflaske… og bøtter”, oppsummerer toktleder Aud Larsen fra Uni Research på toktmøtet når CTD’ens helsetilstand ble kjent. Nikkende hoder i teamet bekrefter den noe begrensede utstyrsparken. Siden vi har mistet muligheten til å ta prøver på flere dyp ned til 1000 meter, foreslår Uwe John fra AWI at vi dreier fokus til flere stasjoner med færre dyp på relativt grunt vann. Og vi er alle enige om at det vil være interessant å se hva som skjer med mikrobenes samfunn og funksjon i vannmasser med og uten isdekke. Vår plan B blir derfor en linje med stasjoner fra nord til sør – fra is til åpent vann. ”Hvem i teamet vårt har erfaring med å vurdere is?”, spør Aud videre. Et par-tre av oss har vært på tokt i polare områder og rekker opp hånden. Noen har kunnskap om hvordan man klassifiserer ulike typer is. Andre har vært med på håndtere prøvetakingsutstyr i isfylte farvann tidligere. Der i blant jeg. ”Flott! Da møtes vi fire på broen i morgen tidlig kl. 0715”, sier Aud, og fortsetter ”Da skal vi kombinere vår kunnskap og erfaring for å bestemme hvor vi skal legge stasjonene i vår plan B”.

I iskartene hos Metrologisk Institutt, er tett is vist med én sammenhengende rødfarge. Dette gir inntrykk av at tett is er tett is og ferdig med det. Fra broen en tidlig morgen i mars, er det åpenbart at den røde fargen ikke er direkte oversatt med én type is. Og vi ”is-eksperter” klør oss ettertenksomt i hodet. Da vi la oss kvelden før, var vi omgitt av store isflak. I løpet av natten har store dønninger redusert størrelsen på flakene betraktelig. Små flak som dupper helt inn mot skutesiden. Vi ser oss rundt for å finne et egnet sted der vi både kan være nær så store isflak som mulig – og samtidig ha åpent vann nok  til å sende ned den dyrebare prøveflasken uten å skade den. 

Det åpenbare stedet er det kapteinen som finner. ”Isbjørn!”, utbryter han og peker mot andre siden av en stor råk. En stor, velfødd hanbjørn lunter av gårde på et stuegulv av store isflak! Ryktet sprer seg fort langs korridorene i RV Lance og snart er broen fylt av entusiastiske forskere og mannskap. Selvsagt er vi alle glade for å ha funnet et egnet sted for startpunktet for plan B, men å se isbjørn før frokost må kunne kalles en polar bonus! Når isbjørnen nærmer seg skipet, strømmer vi ned på dekket for å komme så nært som mulig majesteten i Arktis. Han snuser i luften og myser med de sorte øynene. Vi stiller oss opp og knipser med kameraene. Jeg ser på isbjørnen mens han igjen setter kursen for iskledte jaktmarker - og kommer til å tenke på fargebruken i iskartet. Når man ser på isbjørnens gulhvite pels, er ikke svart det første man tenker på. Hadde du imidlertid tatt fram barbermaskinen og gitt isbjørnen en real sommersveis, hadde den stått der svart som selve polarnatten! Kombinasjonen er perfekt for et rovdyr som lever og jakter i på hvite, kalde flater. Hvit pels kamuflerer jegeren der han lusker mellom is og snø – svart hud tar opp varme fra de solstrålene som finner veien til iskalde verdenen. En verden full av kontraster. Kontraster som jeg og de andre forskerne snart skal få kjenne på kroppen…

Etter at vi har gjennomført første punkt i vår alternative linje av stasjoner, setter vi kursen for neste stasjon. Stasjonen ligger et par timer sør og er fortsatt godt innenfor det røde feltet på iskartet. Som tilsier tett is. Som tilsier at tett is demper bølger. Som tilsier rolige arbeidsforhold. Slik blir det ikke. Mens vi seiler sørover, øker vinden på. Dønningene vokser. Og snart ruller RV Lance og vi mennesker i bølger på rundt 7 meter. Den engstelige landkrabben stirrer skrekkslagen på de enorme bølgene og søker tilflukt i køyen. Fosterstilling, saltkjeks og vann er det eneste som duger de neste 20 timene. Blogginnlegget må utsettes til flatere hav.

Man får ofte inntrykk av at mennesker som ferdes i polare strøk først og fremst er barske og uredde. Det gjelder definitivt ikke for meg.

Marin meditasjon på 82°N 20°Ø

Jeg skulle så gjerne ha delt ha delt dette øyeblikket med deg. Her jeg våkner av isflak som banker på skipssiden og  vil vise meg sin verden. Her jeg står på tærne i lugaren og ser ut gjennom mitt koøye til Arktis. Her jeg lar en mosaikk av  isflak fylle syn og sinn - og hver nerve i kroppen kjenner på at her er jeg så uendelig liten i det store hvite. Slik er det å våkne på RV Lance på toktets tredje dag. Slik er det å våkne på 82°N 20°Ø. Slik våkner en ikke ofte i livet.

            RV Lance og vi om bord duver i en verden av is, råker og himmel. Store, tunge dønninger fra sør får ishavet til å bølge. Synet av et bølgende ishav utfordrer ens oppfatninger av hva som er mulig. For det stemmer ikke helt at et tilsynelatende hardt landskap av is kan bevege seg som vann. Men det gjør det. Og magen min bekrefter det øyet ser. Ishavet bølger. RV Lance duver. Og jeg er kvalm. Jeg blir liggende i horisontalen til vekkerklokken av isflak utenfor lugaren får meg opp å stå. Uggen tasser jeg bort til koøyet for å se. Og mens jeg beundrer den polare utsikten, skjer mirakelet. Kvalmen forsvinner. Jeg kjenner skeptisk etter. Det kan ikke være mulig? At den engstelige landkrabben faktisk kan takle et duvende ishav uten å mate krabbene? Det virker slik. Jeg smiler mot dønningene der ute og ser fram til dagens filtreringsøkt i et laboratorium uten vinduer.

            Når den smilende landkrabben ankommer arbeidsdekket, er hvert laboratorium allerede fylt med hektisk aktivitet. Vannprøvene fra 1000 meter har akkurat kommet opp og alle 18 forskere er nå i gang med å hente sitt delte volum. Dypvannet skal nå filtreres, analyseres og inkuberes etter alle kunstens regler. Og jeg skal endelig få filtrere igjen! Å filtrere går ganske enkelt ut på å sile vann gjennom filtre. Filtrene kommer i forskjellige materialer og med ulike maskestørrelser. Slik kan man filtrere ut akkurat de størrelsesgruppene av organismer man ønsker å se nærmere på. Ganske enkelt, ikke sant?

Klorofyll er det pigmentet som planter bruker når de gjennom fotosyntesen lager karbon av sollys, vann og karbondioksid. Mikroskopiske alger står for en stor andel av fotosyntesen i havet - og på jorden. Karbon som andre organismer trenger for å leve. Karbon som får det marine økosystemet til å fungere. Siden klorofyll sier noe om mikroalgenes utgangspunkt for å sanke karbon gjennom fototsyntesen, er marinbiologer over gjennomsnittet interessert i å måle konsentrasjonene av dette livsviktige pigmentet. Derfor skal Jorun Egge og Svein Norland fra Universitetet i Bergen filtrere litervis med sjøvann på jakt etter klorofyll på dette toktet, og jeg er så heldig at jeg får filtrere sammen med dem!

Filtreringslaboratoriet vårt er fylt med trakter, oppsatser, klemmer, målekolber og en evig during fra vakuumpumper som hjelper vannet gjennom filtrene. En hypnotiserende lyd, faktisk. For de som liker den slags. Og jeg er én av dem. Jeg simpeltent elsker å filtrere. Gjennom mine år som marinbiolog, har jeg filtrert hele Barentshavet. Minst. Som for så mange typer kjærlighet, er den ikke alltid like lett å forklare. Kanskje er det noe med de endeløse gjentakelsene av montering av filtre og oppmåling av sjøvann? Kanskje er det noe med iskaldt sjøvann som sildrer i klare glasskolber? Eller kanskje det er noe med den før nevnte lyden av vakuumpumpen? Filtrering får meg til å glemme verden rundt meg. Mens sjøvann drypper og pipler gjennom kolber og filtre, strømmer tankene fritt. For meg er derfor filtrering en form for meditasjon. Og nå er jeg endelig i gang med første filtreringsøkt. Min helt egne marine meditasjonsstund på 82°N 20°Ø! Jeg skulle så gjerne ha delt dette øyeblikket med deg. Men jeg mistenker at akkurat dette øyeblikket kun er for helt spesielt interesserte…

Det finstemte maskineriet

”Wow!”, sier jeg. Mens jeg stirrer fascinert på et vitenskapelig instrument der ledninger, slanger og tannhjul danner et sammensurium av farger og teknikk. Det fargerike apparaturet er som hentet ut av en tegneserie, og jeg venter halvveis på at selveste Professor Baltazar skal komme strenende inn for å ta evighetsmaskinen i bruk.

Stemmen som svarer på mitt fascinerte utbrudd, tilhører imidlertid kjemisk oseanograf  Richard Bellerby fra NIVA. ”Dette instrumentet kalles en VINDTA og den måler alkalinitet i sjøvann”, forklarer Richard mens han peker på beholdere og koblinger. ”VINDTA’en analyserer sjøvannets kjemiske struktur og gir oss informasjon om hvor stor økning i CO₂ havet her kan tåle”, fortsetter han. ”Siden mer CO₂ i havet resulterer i lavere pH, er dette en måte å få mer kunnskap om hvor godt rustet arktiske havområder er til å stå i mot det vi kaller havforsuring”, avslutter Richard.

Målingene Richard og Emanuele Roberto Reggiani fra NIVA gjør ved hjelp av VINDTA’en, gir viktig kunnskap om vannmassene mikrobene lever i. De tar prøver fra de samme dypene som resten av forskerteamet på RV Lance, slik at vi får et bredt bilde av sammenhengen mellom vannmasser og mikrobene. Forskerne på MicroPolar jobber tett sammen både på toktet og etter hjemkomst. Hva de måler når og når de måler hva, er ikke tilfeldig. Det hele er planlagt og satt i system. Det er et gjennomtenkt kunnskapsmaskineri. Og akkurat nå skal dette maskineriet sveises så godt sammen som mulig. RV Lance har passert 80°N og tiden er inne for en teststasjon. Forskningsskipet legger seg på været før vinsjer, utstyr og forskere settes i sving. Utstyr, prosedyrer og rutiner skal testes og finstemmes før vi når den første mulige hovedstasjonen i morgen. Tiden er inne for den første nærkontakten mellom mennesker og mikrober.

Richard går tilbake til CTD-rommet, der de første vannprøvene snart kommer opp fra dypet. Jeg blir stående igjen i mine egne tanker. Det er umulig å ta blikket fra VINDTA’en. Bestående av små og store deler med ledninger og slanger mellom, er den som et bilde på det marine økosystemet. En evighetsmaskin der alt henger sammen med alt. Et finstemt maskineri der små og store organismer er sammenkoblet i næringskjeder. Og der næringskjedene knyttes sammen i økosystemets næringsnett. Innenfor en ramme satt av vannmasser og årstider.

I MicroPolar vil vi hente inn grunnleggende kunnskap om de mikroskopiske tannhjulene i maskineriet her på toppen av verden. Da må vi vite mer om både vannmasser og mikrober. Vi må vite mer om hvilke mikrober som finnes her og hva de gjør. Vi må vite hva de sysler med i polarmørket og under midtnattsolen. Vi må vite mer om de samme mikrobene trives og utfører samme jobb i vannmasser med ulike temperatur, saltholdighet og næringsinnhold. Først når vi har denne kunnskapen på plass, kan vi få en forståelse for hvordan globale klimaendringer vil påvirke mikrobene og oppgavene de utfører i det marine økosystemet. Denne finstemte evighetsmaskinen der alt henger sammen med alt.  Og hvor mye avhenger av mikroskopiske tannhjul som øyet ikke kan se.

”Vannprøvene er oppe!”, ropes det begeistret fra CTD-rommet. Jeg klarer omsider å ta øynene fra Professor Baltazars apparatur. Spent setter jeg støvlene i fart og kan snart se rosetten med vannflasker. Mørke flasker kledt med dråper av iskaldt sjøvann. Mørke flasker fylt med mange liter iskaldt sjøvann. Mørke flasker fullastet med mikroskopiske tannhjul fra det marine maskineriet. Richard tapper de første vannprøvene til VINDTA’en. Snart vil dette vannet risle, sildre og boble gjennom fargerike beholdere og koblinger. Slik vil ett finstemt maskineri gi oss mer kunnskap om et annet. Om en evighetsmaskin av en helt annen dimensjon. Det marine økosystemet.