Polare kontraster

Man får ofte inntrykk av at mennesker som ferdes i polare strøk først og fremst er barske og uredde. Men å være forsker i polare områder handler mye om evnen til å snu om på planer. Du må ha alternative planer klare. Eller: som regel må du faktisk legge de alternative planene der og da. Og nå er altså tiden inne for å legge en plan B for vårt MicroPolare tokt. Årsaken til dette er at helsetilstanden til et sentralt medlem i utstyrsparken ikke er helt god; CTD’en er ute av drift. CTD’en som gir oss informasjon og data om hvilke vannmasser vi har under oss. CTD’en som får prøvetakingsflasker til å ta vannprøver på de dypene vi trenger prøver fra. For en team med marine kjemikere, biologer og økologer, er dette helt krise. Ikke får vi informasjon om vannmassene og ikke får vi prøver fra de dypene vi har plukket ut på forhånd. Når man så befinner seg uendelige nautiske mil fra nærmeste reserve-CTD, er tiden kommet for alternative planer.

”Det vi har av utstyr, er altså en liten CTD, én stor prøvetakingsflaske… og bøtter”, oppsummerer toktleder Aud Larsen fra Uni Research på toktmøtet når CTD’ens helsetilstand ble kjent. Nikkende hoder i teamet bekrefter den noe begrensede utstyrsparken. Siden vi har mistet muligheten til å ta prøver på flere dyp ned til 1000 meter, foreslår Uwe John fra AWI at vi dreier fokus til flere stasjoner med færre dyp på relativt grunt vann. Og vi er alle enige om at det vil være interessant å se hva som skjer med mikrobenes samfunn og funksjon i vannmasser med og uten isdekke. Vår plan B blir derfor en linje med stasjoner fra nord til sør – fra is til åpent vann. ”Hvem i teamet vårt har erfaring med å vurdere is?”, spør Aud videre. Et par-tre av oss har vært på tokt i polare områder og rekker opp hånden. Noen har kunnskap om hvordan man klassifiserer ulike typer is. Andre har vært med på håndtere prøvetakingsutstyr i isfylte farvann tidligere. Der i blant jeg. ”Flott! Da møtes vi fire på broen i morgen tidlig kl. 0715”, sier Aud, og fortsetter ”Da skal vi kombinere vår kunnskap og erfaring for å bestemme hvor vi skal legge stasjonene i vår plan B”.

I iskartene hos Metrologisk Institutt, er tett is vist med én sammenhengende rødfarge. Dette gir inntrykk av at tett is er tett is og ferdig med det. Fra broen en tidlig morgen i mars, er det åpenbart at den røde fargen ikke er direkte oversatt med én type is. Og vi ”is-eksperter” klør oss ettertenksomt i hodet. Da vi la oss kvelden før, var vi omgitt av store isflak. I løpet av natten har store dønninger redusert størrelsen på flakene betraktelig. Små flak som dupper helt inn mot skutesiden. Vi ser oss rundt for å finne et egnet sted der vi både kan være nær så store isflak som mulig – og samtidig ha åpent vann nok  til å sende ned den dyrebare prøveflasken uten å skade den. 

Det åpenbare stedet er det kapteinen som finner. ”Isbjørn!”, utbryter han og peker mot andre siden av en stor råk. En stor, velfødd hanbjørn lunter av gårde på et stuegulv av store isflak! Ryktet sprer seg fort langs korridorene i RV Lance og snart er broen fylt av entusiastiske forskere og mannskap. Selvsagt er vi alle glade for å ha funnet et egnet sted for startpunktet for plan B, men å se isbjørn før frokost må kunne kalles en polar bonus! Når isbjørnen nærmer seg skipet, strømmer vi ned på dekket for å komme så nært som mulig majesteten i Arktis. Han snuser i luften og myser med de sorte øynene. Vi stiller oss opp og knipser med kameraene. Jeg ser på isbjørnen mens han igjen setter kursen for iskledte jaktmarker - og kommer til å tenke på fargebruken i iskartet. Når man ser på isbjørnens gulhvite pels, er ikke svart det første man tenker på. Hadde du imidlertid tatt fram barbermaskinen og gitt isbjørnen en real sommersveis, hadde den stått der svart som selve polarnatten! Kombinasjonen er perfekt for et rovdyr som lever og jakter i på hvite, kalde flater. Hvit pels kamuflerer jegeren der han lusker mellom is og snø – svart hud tar opp varme fra de solstrålene som finner veien til iskalde verdenen. En verden full av kontraster. Kontraster som jeg og de andre forskerne snart skal få kjenne på kroppen…

Etter at vi har gjennomført første punkt i vår alternative linje av stasjoner, setter vi kursen for neste stasjon. Stasjonen ligger et par timer sør og er fortsatt godt innenfor det røde feltet på iskartet. Som tilsier tett is. Som tilsier at tett is demper bølger. Som tilsier rolige arbeidsforhold. Slik blir det ikke. Mens vi seiler sørover, øker vinden på. Dønningene vokser. Og snart ruller RV Lance og vi mennesker i bølger på rundt 7 meter. Den engstelige landkrabben stirrer skrekkslagen på de enorme bølgene og søker tilflukt i køyen. Fosterstilling, saltkjeks og vann er det eneste som duger de neste 20 timene. Blogginnlegget må utsettes til flatere hav.

Man får ofte inntrykk av at mennesker som ferdes i polare strøk først og fremst er barske og uredde. Det gjelder definitivt ikke for meg.