tirsdag 4. mars 2014

Fornuft og følelser nord for verden


Det hele er et mysterium. At jeg, en ekte landkrabbe, skulle finne på å bli marinbiolog.  Siden jeg var en liten jente ved storhavet i Lofoten, har jeg skrekkslagen speidet ut mot bølgene, dønningene og stormene. På god avstand. Med føttene godt forankret på landjorden. I tråd med HMS-regler og sunn fornuft.
Likevel var det noe som lokket og dro. Den blå overflaten, som skiftet farge og form etter himmel. Det blå dypet, som holdt sine hemmeligheter skjult for meg der jeg stod på land. Dragningen var så sterk at jeg ikke kunne stå i mot. Jeg måtte få havet til å dele sine historier med meg. Vi måtte møtes, havet og jeg. Landkrabben måtte bli marinbiolog. Sånn var det bare.
Det hele er et mysterium. At landkrabben skulle få en uimotståelig hang til polare havområder. Der vær, bølger og is regjerer i en ugjestmild verden. Der isbjørner jager bytter i sprang på 60 km/t. Der små skip utfordrer elementene på uforskammet vis. Selvsagt måtte den engstelige landkrabben dit. Det sier seg jo selv. Det strider mot all fornuft.
Og nå er jeg her igjen. Fanget mellom fornuft og følelser. Mellom sommerfugler i magen og engstelse over lunefulle polare lavtrykk. Jeg føler meg sjeldent levende. Alle sansene er i høygir. Alt framstår krystallklart. Det majestetiske landskapet med linjer som synes å finne gjenklang i meg selv. Det yrende livet som trår fram blant snø, is og bølger når du tar deg tid til å se. Den helt spesielle følelsen av å gjeste en verden der mennesket fortsatt er et fremmedelement.
Etter fem års adskillelse er Svalbard og jeg ett i de neste dagene. Sammen med 17 andre forskere fra ulike institusjoner i Norge og utlandet, skal vi på kunnskapstokt med RV Lance nord for Svalbard. Prosjektet som gjør det hele mulig, heter MicroPolar og er finansiert av Norges Forskningsråd. I det fire år lange forskningsprosjektet skal vi forsøke å fravriste de polare vannmassene deres minste hemmeligheter. Vi jakter på mikrober. De minste av de minste organismene. Planteplankton, bakterier, virus. De som utgjør selve grunnmuren i det marine økosystemet. De som leverer energi og mat til dyr som havhest, hvalross og isbjørn. Karbon sanket i vannmassene fordeles oppover i næringskjeden gjennom naturens lover. Der regelen er at noen alltid blir spist av noen.
Den mikrobielle grunnmuren i det marine økosystemet er nært knyttet til klimasystemene på jorden.  Mikrobenes evne til å utnytte karbondioksid til å lage energi og biomasse andre organismer er avhengige av, avgjør hvor mye karbondioksid havet kan ta hånd om. Samtidig påvirkes mikrobene av at klimaet endrer seg. Varmere sjøvann har konsekvenser for den jobben mikrobene gjør. Jobben de gjør for det marine økosystemet. Jobben de gjør for jordens klimasystem. Jobben de gjør for oss alle.
            Ingen steder på jorden oppleves de globale klimaendringene så raskt og så tydelig som her i Arktis. I MicroPolar skal vi forsøke å finne ut hvem mikrobene som jobber for oss er, hva de gjør og hvilken betydning de har for de store kretsløpene. Slik kan vi kanskje forstå mer om hvordan klimaendringene vil påvirke dem og det marine økosystemet. De neste dagene skal jeg fortelle mer om både mikrobene og menneskene som møtes gjennom MicroPolar. 
Enn så lenge seiler vi nordover. Mot de mikroskopiske hemmelighetene som venter ved iskanten. Nord for Svalbard. Nord for sivilisasjonen. Nord for verden.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar