82 shades of blue

Det har vært en ubeskrivelig vakker dag i Lofoten. Vestfjorden som brer seg som et blått silkestykke mellom skarpe fjell. Våryre solstråler som gradvis dimmes ned til mykt, blått kveldsmørke. Og jeg, jeg suser på skarpe meier gjennom alt dette blå. Jeg sparker først med én fot, snart den andre. Vekslingen går av seg selv, mens jeg studerer et imponerende blått fargespekter. Fra horisonten til taket av himmelen. Jeg klarer ikke å se hvor én nyanse slutter og en annen tar til. Det er som selve skillet mellom himmel og hav er visket ut. Tenker jeg. Og fabler om at jeg suser gjennom iskaldt sjøvann fylt med mikroskopiske hemmeligheter. Sparken jeg har mønstret på, følger veidekkets topografi. En ujevnhet her, en fordypning der. Jeg beveger meg opp, ned, hit, dit. Lukker jeg øyene et lite øyeblikk, føles det nesten som å være om bord på et skip. Sånn seiler jeg gjennom den blå ettermiddagen og kan igjen kjenne den velkjente duvingen i kroppen.

Da jeg forlot RV Lance for syv dager siden, tok jeg Polhavet med meg. I flere dager etter landgang, hadde jeg sjøgang i kroppen. Landkrabben måtte vendes til å få fast grunn under føttene igjen. Tenke seg til! De første dagene var bølgehøyden på rundt fire meter. Jeg gikk med bred beinstilling for å holde balansen over duvende gulv og gater. Forsøkte jeg å legge meg ned og lukke øynene, snurret hele universet rundt som en blå karusell. Jeg kjente seng og kropp stupe ned i bølgedaler, for så å krenge fra side til side av voldsomme dønninger. Med øynene fortsatt lukket, kunne jeg gjenkjenne dansen mellom RV Lances stålskrog og selve Polhavet. En dans som gjentok seg bølge for bølge, minutt for minutt. Slik fortsatte mitt forvirrede balanseorgan en blå dans i dagevis etter at mitt arktiske eventyr var over. For denne gang. I høyeste grad ubehagelig, men samtidig en slags forlengelse av opplevelsen. Men alt har sin tid og sin ende. Gradvis roet balanseorganet seg og jeg fant igjen mitt indre havblikk. Hverdagen fant sin plass.

 Nå duver jeg igjen i en blå vinterverden. Jeg kjenner kulden mot ansiktet, snøen under føttene, smilet i munnvikene. Myser jeg litt med øynene, ligner havskapet framfor meg på selve Polhavet. Jeg kan nesten skimte isdekt sjøvann med isbjørn på overflaten – og polare mikrober i vannmassene under. Jeg kan nesten lukte den sjeldne (og uovertrufne) kombinasjonen av stuertens lunsj og motorens dieselforbruk. Jeg kan nesten høre ekkoet fra dypet av RV Lance, vannmassene, økosystemets fundament. Jeg er der nesten! Sparken støter mot fast grunn. Jeg støter mot moloen i Kabelvåg og virkeligheten. Grus frigitt fra snøen av sol og vårlige breddegrader. Jeg var der. Nesten. Med vottene på sparken og den blå timen over Vestfjorden midt i mot, kjenner jeg på savnet. Jeg vil tilbake. Tilbake til det arktiske eventyret. Tilbake til mikrobenes hemmeligheter. Tilbake til Polhavet.

Jeg blir stående i det blå en stund. Blikket og hjertet søker ut mot havet og horisonten. Mot hemmelighetene jeg vet havet fortsatt rommer. Mot eventyrene som fortsatt venter. Og da skjer det. Stående helt stille, på en molo av stein i Lofoten, kjenner jeg det. Det duver. Ikke i mitt indre øre, ikke som produkt av sparkens ferd over snøkledt underlag. Det duver. Polhavet duver fortsatt. Sakte. Fra bred til bred. I en engstelig landkrabbes blå hjerte. Glemt er stormhav og skrekkslagne timer i fosterstilling. Der og da vet jeg det. Det står blått på blått. Mellom horisonten og taket av himmelen. I det utviskede skillet mellom hav og himmel. Jeg kommer til å dra tilbake. Sånn er det bare. Det gir absolutt ingen mening. Men slik er det med ekte kjærlighet. Denne landkrabben må vende tilbake til Polhavet. Snart!